Kjære Gud jeg har det godt!

Den 28.november 2011 begynte Isabella å bli syk. En lang historie kort; ørebetennelse og halsbetennelse den første tiden. Deretter utviklet det seg til en bakterie i skjellettet.

Den 19.desember ble det innleggelse på sykehuset og der var vi frem til 3.januar.

Det startet med blodprøver som var vanskelig å ta på henne. Det hele ble litt for mye for meg. Vi måtte holde henne fast mens hun ble stukket uten at de klarte å finne årene hennes. En veneflon og utallige stikk senere endte det med at man ikke fikk alt blodet de måtte ha og det bar videre til å stikke henne i hånden for å få den siste prøven. Det resulterte i enda en punktert åre.

Etter alle nålene i armene og hendene så var hun helt utslitt og sovnet på pappa sitt fang. Dette var bare begynnelsen på de 14 dagene på sykehuset.

Blodprøvene viste at hun ikke var frisk og at hun måtte videre til neste undersøkelse. Det ble umiddelbart startet med antibiotika. Undersøkelsene foregikk de neste to dager. Røntgen, scintigrafi og MR stod for tur.

Tilslutt fant man det på MR. Det var påvist infeksjon i skjellettet rundt hofte/rumpe, også kalt Osteomyllitt.

Jeg lyver hvis jeg sier at det ikke var tøft, for det var det. Det er ikke noe moro å se at barnet ditt har det vondt og at det gjøres ting med henne som gjør vondt. Men det måtte gjøres for at hun skulle bli frisk. En annen trøst er at hun kanskje ikke kommer til å huske så mye av det som oss.  

Jeg syntes så synd på henne som måtte gjennom dette. I tillegg til å ha vondt i kroppen, feber og ikke kunne gå så kunne hun ikke bruke den ene armen pga veneflonen. Dag og natt skulle hun få medisiner intravenøst i den.

Hun slet med å sove og dermed også jeg. Vondt, utslitt og trøtt var hun den første uken. Til slutt fikk hun sovemedisin og vi fikk sove begge to. Vi ble da også flyttet til en annen avdeling.

Vendepunktet...

Det var mye roligere i den delen vi var kommet til nå. Isabella ble mindre stresset, sov bedre og hadde begynt å tilpasse seg tilværelsen.

Dermed ble jeg roligere og fikk med meg hva som rørte seg rundt vår lille boble...

Rundt meg satt barn som kjente navnene på alle sykepleierne, som visste hvor alt det gjemte glitteret og limet lå på lekerommet, som kunne alle puslespillene ut og inn, som visste hva jenta ved siden av seg het. Mammaene og pappaene kjente hverandre på fornavn. De var ikke i familie, eller venner, men mennesker som har blitt kjent her inne. De snakket samme "språket", virket rolige og hadde ikke samme stresset som vi andre kjenner oss igjen i.

De skulle ikke være her i 14 dager. Noen hadde vært der i 7 uker, andre 1,5 år. Ja, de har sikkert permisjoner osv, men likefullt, dette er en del av hverdagen til disse familiene.

Mammahjertet blør...

Perspektiv.... 

Flere har hatt medlidenhet for at dette skulle skje oss i julen. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har spilt noen rolle for meg i det hele tatt. Vi fikk beskjed om at dette er noe som kan behandles og at hun vil bli frisk. Julen var det siste jeg var lei meg for. Det eneste vi ønsket var at Isabella skulle bli frisk. Jeg har tilbragt julen med de menneskene jeg elsker høyere enn noe annet i verden.

Da jeg snakket med de andre foreldrene følte jeg meg nesten ille til mote og fikk dårlig samvittighet. Isabella hadde "bare" Osteomylitt, og kunne dra etter 14 dager. Det kunne ikke jenta på 15 mnd eller hun som nettopp hadde fyllt 2 år...

Ettertanke...

Verden er ikke slik jeg ønsker at den skal være. Urettferdig...Meningsløs...Trist...

Jeg blir så lei meg når jeg tenker på disse foreldrene og barna. Men vet dere hva? Det var helt merkelig...
Foreldrene til de barna som hadde det vanskeligst var de som var mest engasjerte, rolige, inkluderende og som jeg så smilte mest. Foreldrene som hadde barn som hadde en "kortvarig" innleggelse, meg inkludert, var de som kanskje så mest utafor og lei seg ut...

Det er disse samme foreldrene som har tatt kontakt med bedrifter og næringsliv for å skaffe julegaver til alle barna som var på sykehuset, uansett hvorfor man var der. Tenk deg det! De som i utgangspunktet har de tøffeste kampene i livet å kjempe er de samme personene som bruker sin energi på å gjøre noe godt for alle andre.... Beundringsverdig!

Julen skal være en glad tid hvor man feirer og hygger seg. Men det trenger ikke gå over stokk og stein. Det handler ikke om å bruke mest mulig penger på julegaver (ref blogginnlegget mitt rundt juletider i fjor)

Julen handler om å være sammen med de man er glad i. En FB venn skrev før jul at hun hadde lest i en avis at det var en som bare ønsket seg en togbillett hjem til familien sin for å feire jul. Denne FB vennen gjorde noe med det. Hun sporet opp personen og sørget for den togbilletten... Beundringsverdig!

Må det virkelig noe ille til før vi kan gi mer enn vi får?

"Gaver av tid og kjærlighet er i sannhet de grunnleggende ingrediensene i en virkelig god jul" - sitat Peg Bracken

Jeg må gi litt kredit til Isabella oppe i alt dette. Mens hun var den som måtte gå å ha vondt og var sykere enn det hun så ut til så passet hun på dokkene. Hun hadde vondt når hun gikk og satt, men lærte seg måter å tilpasse seg det. Hun trillet dokkene i vogna og bredde over de med teppe så de ikke skulle fryse. Hun holdt de, matet de og bar de rundt selv om bare hadde en god arm. Jeg stod i nærheten av henne da hun lekte endag og da fikk jeg se at jenta sang og vugget på vogna. Kjære Gud jeg har det godt sang hun! Kodak moment...

...takk for alt som jeg har fått....Pass på liten og på stor....og alle barn på jord!

Veneflonen på plass

Utslitt på pappas fang

Rigget til i sengen forran TV skjermen

Babyen må også få medisinen. Isabella tar ansvar

Julefest med små og store nisser

Overtrøtt jente som IKKE ville sove

Dr.Isabella - snille lekedamen laget doktorsett til henne

Det ble MYE is i løpet av tiden

To trøtte typer slapper av på senga

Nettopp tatt medisinen sin og da blir det IS...igjen!

Formen stiger og mamma og Isabella har mye god kvalitetstid :)

Tapre jenta vår!

Bamseklem til Ole Brum

Prinsessa vår

Om det skulle være noen som kjenner til hvor man kan få tak i den rød saken i bakgrunnen så gi meg beskjed :)

Vi hadde Hello Kitty rommet

Farger, glitter, lim og stjerner..

Blir til slike fine kort :)

Hei lille nissen hvordan har du det idag?

Er det farfar under den luen?

Iiiiis!

Hjemme igjen! Bare 4 uker med behandling igjen så skal jeg være frisk som en fisk :)

En siste TAKK til alle heltene våre som jobber på sykehuset!